Sigøynerne og deres kultur har fascinert mange. De har en egenartet sang- og musikktradisjon. Hvor kommer de fra, hvilke skikker og tradisjoner har de ført videre? Spørsmålene er mange. De fleste har hørt om undertrykkelsen av sigøynerne opp gjennom historien. Men hvordan og under hvilke sosiale forhold lever de i Europa idag?
Dette ble en reise til fire ulike land: Kosovo, Slovakia, Bosnia og Albania. Et blikk inn i en fremmed og annerledes kultur, et møte med fattigdom og rasisme. Men kanskje aller mest et møte med åpne og imøtekommende barn og foreldre. Sterke og samtidig sårbare familier. Ungdommer som forsøker å komme ut av fattigdommen, de er opptatt av den samme musikken som alle andre ungdommer og har de samme drømmene for framtida.
Møte med mennesker som gir av det lille de har og som inviterer en fremmed inn på middag. Du ønskes gledesstrålende velkommen inn i alle de små, men fargerike hjemmene. Estetikken er viktig, fløyel og plysj er møysommelig dandert etter beste evne. Historier blir delt og du får innblikk i verden full av urettferdighet, håpløshet og lidelse. «Kan du hjelpe oss, kan du be dine myndigheter om hjelp?»
Ingen svar blir gode nok, men du lover å dokumentere og fortelle videre. Slik ble «Sigøynerbarndom i Europa» til.
Sigøynere eller Rom som de også kaller seg, er den største minoriteten i Europa i dag, og gjennom historien en av de mest forfulgte. Fremdeles blir lite gjort for å hindre diskriminering, voldelige handlinger og rasisme mot sigøynerbefolkningen. I mange europeiske land blir sigøynere utsatt for overgrep fra rasister. Mordbrann og drap er heller ingen sjeldenhet, fordommer og frykt er hverdagen for mange. Skremmende holdninger fra slavetiden henger fortsatt igjen. Så sent som på 1800-tallet ble de solgt på markeder i mange land. I boken Sigøynernes Holocaust, beskriver Jahn Otto Johansen sigøynernes skjebne under den andre verdenskrig, et av de mest grusomme og kanskje minst kjente kapitlene om de nazistiske overgrepene. I boken forteller han hvordan sigøynere over hele Europa ble forfulgt, internert og systematisk utryddet.
Mange utenlandske tiggere blir møtt med fordommer og avsky når de kommer hit, de fleste er fattige sigøynere fra Romania.
Kosovo 2009 – Oppvekst ved giftig industriavfall i det tidligere Jugoslavia
Sigøynerne er også de største taperne i de etniske konfliktene i det tidligere Jugoslavia. Barn lever i en situasjon som mange mener er mer alvorlig enn det den var rett etter krigen. Krig og etnisk rensing har etterlatt et samfunn fylt av hat, frykt og vold. Skolene gjenspeiler det etniske skillet i samfunnet. Stor arbeidsledighet og vanskelige økonomiske forhold forverrer situasjonen ytterligere. Kriminalitet er et voksende problem og mange jenter blir lurt inn i prostitusjon. Fattigdom, dårlig tilgang på utdanning og helsetjenester er også med på å prege sigøynerbarnas oppvekst.
I Kosovo er sigøynere i byen Mitrovica internt fordrevne etter Kosovokrigen i 1999. Barn vokser fortsatt opp i leire nær giftig industriavfall fra den statlige gruvedriften, Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) har Mitrovica et av de verste oppvekstmiljøene i Europa. Foreldrene er svært bekymret for barnas helse og framtid. Sigøynerne har i 10 år blitt lovet nye boliger. Men permanente løsninger for familiene lar fortsatt vente på seg. Mens vi venter, øker stadig bølgen med rasisme og menneskerettighetsbrudd mot minoriteten i Europa.
Albania – Tirana 2009. Familieliv i et grått veikryss
I Albania er det fire ulike sigøynergrupperinger, det bor ca. 150 000 rom i hele landet. Sigøynerne i Albania har det svært vanskelig, arbeidsledigheten er høy og de fleste har mangelfull skolegang. Midt i hovedstaden Tirana lever en liten gruppe i et veikryss, omgitt av sterk trafikk og støy. De fargerike teltene har de klart å plassere på den lille grønne plassen midt mellom flere veier. Barna leker utenfor og i krattskogen like bak. Andre steder i byen møter vi også barn som bor og sover ute under broer. Når de først får kontakt, gir de ikke slipp på deg. Ethvert møte er en mulighet til å tjene noen kroner.
Slovakia 2010. Europas bakgård
Slovakia har 1575 sigøynerbosettinger, de mangler kloakk, og drikkevann, 59 prosent av bosettingene har ingen adgang til gass for varme og matlagning. Mange reagerer med resignasjon og apati på diskrimineringen som rettes mot Europas største minoritet. Det finnes flere eksempler på skjult rasisme. I Slovakia er sosialstøtte og ytelser til familier med flere enn tre barn kraftig beskåret. Regler som gjelder for alle, men det er sigøynerne som blir hardest rammet. Mange har også gjort opprør fordi de sulter og lever under hygieniske og sanitære forhold som er ubeskrivelige.
Kosice 2010 – Gettoliv i Slovakias nest største by
To gutter har gjort opp bål i bakgården til boligblokken i Kosice. I denne gaten holder 600 sigøynere til i fire skitne og forfalne, kondemnerbare blokker. Slovakias nest største by har 450 000 innbyggere, ifølge uoffisielle tall er 90 000 av dem sigøynere. I Kotice bor mange av dem i ghettoer.
« Dette er ikke til å bo og leve i», sier 38 år gamle Margarita. Leiligheten hennes mangler både bad og toalett. Oppgangen utenfor er mørk og skitten, det er avføring i trappene. Noen gutter forsøker å holde varmen ved et bål av søppel og skrot. To leiligheter har verken vinduer eller yttervegger. Myndighetene vil at sigøynerne skal flytte ut av blokkene. Menneskene som bor der ønsker det samme, men de mangler penger. Margarita forteller at det ofte er bråk og uro i gaten. En kveld var det skyting, og politiet måtte tilkalles.
«Sigøynerne er underklassen, de er fattige og kommer dårligere ut på alle statistikker for helse, utdanning og arbeidsledighet», sier Claude Chan ved European Roma Rights Center. Organisasjonen arbeider for å sikre sigøynere juridisk hjelp, og dokumenterer gjentatte og systematisk overgrep: politivold, tilfeldige arrestasjoner, angrep fra snauskaller, diskriminering på skolen, i arbeidslivet, på offentlige steder som restauranter og hoteller.
Trebisov 2010 – Uverdig sigøynerliv i en liten landsby
Mye forfaller i dette inneklemte katolske. slovakiske omlandet. Men ingen steder er nøden så stor og påtrengende som i den langstrakte Ivano Krasko-gaten midt inne i småbyen Trebisov. Innbyggerne sier de er sultne og redde. Gaten er gjørmete og skitten, omkranset av små rønner og noen få slumaktige blokker. «Hvis du vil vite hva fattigdom er, se deg om her», oppfordrer Katarina. Her i gaten lever mange sultne barn, forklarer hun. Like bortenfor er det en far som bærer sin sønn over de verste gjørmehullene, som ligger igjen etter at politiet rykket inn med vannkanoner for å spre opprøret i gaten etter plyndringen av en matvarebutikk. Røyken og lukten fra fabrikken like ved forsterker inntrykket og forståelsen av hvor dårlige forhold mennesker lever under i Europa.
Bosnia – Mostar 2011. Blant ruiner og kulehull
I en by fortsatt preget av krigen på 90-tallet lever fortsatt noen sigøynerfamilier. Ruiner, hat, splittelse, gjenoppretting og håp preger bybildet og menneskene i Mostar. Men ruinene etter krigen gir tross alt tak over hodet for en fattig minoritet.
Kilder: Aftenposten, Wikipedia, «Et uønsket folk» av Brustad, Lien,Rosvoll, Vogt, «Begrav meg stående» av Isabel Fonceca, «Folket som ingen vil ha» og «Sigøynernes Holocaust» av Jahn Otto Johansen, «Sigøynerkongens datter» av Solomia Karoli, «Folk uten land» av Jan Brøgger
