Skip to content

Krigens fortellinger – et samarbeid med Saltdal Museum

Et  samarbeid med Saltdal Museum (Blodveimuseet) i 2008. Prosjektet er basert på intervjuer  og en reise til byene Sarajevo, Mostar og Sebrenica i Bosnia-Hercegovina, hvor også Nansen Dialogsenter har et samarbeid.

I en gammel tyskerbrakke fortelles historien om krigsfangene, deres liv og arbeid, under tyskernes regime i 1942-45. Titusener av krigsfanger fra det tidligere Jugoslavia, Polen og Sovjet ble sendt nordover for å bygge vei og jernbane under umenneskelige forhold. Mange vendte aldri tilbake, de fant sin grav som følge av behandlingen og slitet. Tre av veiene i fylket fikk navnet «Blodveien»

Ingen fangegruppe ble verre behandlet på norsk jord enn de første jugoslaviske fangene som  kom til Nordland sommeren 1942. «Det er umulig å glemme det jeg så som 12-åring», sier Walter Johansen. Som ung gutt opplevde han at det kom hundrevis av jugoslaviske krigsfanger til den lille nordlandsbygda. Dette var fanger sendt fra Jugoslavia, lokale partisanere som kjempet mot tyskerne i skogene og fjellene. Blant dem var det også sivile som bodde i landsbyer og som hjalp partisanene.

SS hadde ansvaret  for fangeleirene. Blant vaktene som skulle bevokte fangeleirene var det mange nordmenn, de deltok også i drap på fangene. Johansen vokste opp i nærheten av fangeleirene, og ble vitne til grusomheter som har preget han hele livet. Han forteller om en forferdelig råskap, pining og slag hele tiden. Det var strengt forbudt å snakke med de jugoslaviske krigsfangene, men 12-åringen trosset advarslene. Befolkningen i Saltdal bidro så godt de kunne og mange hjalp fangene med mat og klær. Det ble knyttet vennskap som lever den dag idag. Walter Johansen forteller hvordan  brev ble smuglet ut av fangeleirene, gjennom brevene fikk de en mulighet til å skaffe fangene noe av det de trengte for å kunne overleve, men også kjennskap til de umenneskelige forholdene de levde under:

«Kjære Walter .

Vi må ha kontakt med hverandre gjennom brev. Jeg var skolelærer i Jugoslavia før jeg ble tatt til fange av tyskerne og sendt til Norge. Mange av mine kamerater ble skutt og henrettet. Jeg har arbeidet med døden, spist med døden og sovet med døden. Du forstår. Jeg har sett du er en god gutt. Håper du kan hjelpe meg med skrivepapir til neste møte. Husk at alle brev du får fra meg må du brenne».

Hilsen Cveja Jovamovie

Cveja ble senere Walters gode venn og læremester livet ut.

De jugoslaviske fangene som døde i fangeleirene i Nord-Norge, er gravlagt på den jugoslaviske krigskirkegården i Botn i Saltdal. Jugoslavia og Russland reiste etter krigen et minnesmerke over sin døde her. Litt lenger sør sør ligger også den tyske krigskirkegården med rundt 3000 gravlagte. De fleste er unge menn, utsatt for Hitler tysklands politiske indoktrinering.

I krig er det ofre på begge sider. I ettertid har uenigheter og etiske spørsmål blitt reist rundt krigskirkegården og minnesmerkene i Saltdal. Tiden leger kanskje ikke alle sår. I vår tid ser vi hvordan ulike konflikter «arves» videre til neste generasjon.

Sterke historier om vennskap og lokale konflikter fra andre verdenskrig ble et bakteppe og et ønske om  å se nærmere på samtidens krigshistorie. Igjen kom det mange mennesker fra konflikter i Jugoslavia til Norge, men denne gangen var de flyktninger og ikke krigsfanger. Hvem var de, hvordan hadde de opplevde krigen og hvordan lever de sammen idag? En ny generasjon opplevde krig, minner og fiendebilder etableres og andre historier fortelles.  Veien fra Saltdal til Mostar, Sarajev og Srebrenica ble kort. Nye menneskemøter fra krigens brutalitet. Hus som er utbombet, underjordiske tunneler og kilometer med gravplasser  fra krigen på 90-tallet gjør inntrykk. Norge er tilstede i flere byer gjennom Nansen Dialogsenter, et forsoningsarbeid mellom folkegruppene.

Fra 1991-1999 var det igjen krig i Europa, den blodigste siden andre verdenskrig. Krigene i det tidligere Jugoslavia var preget av bitre, etniske konflikter mellom folkegrupper. Konfliktene hadde diverse politiske, kulturelle og etniske undertoner. Krigene resulterte i krigshandlinger og omfattende overgrep mot sivile. Over 300 000 døde og millioner av flyktninger, en konflikt som senere ble formelt omtalt som folkemord. Flere av de involverte partene  har senere blitt anklaget og dømt for folkemord av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. Begrepet etnisk rensning ble etablert internasjonalt som resultat av Jugoslavia-krigene. Krigene på Balkan førte også til de største fredsoperasjonene verden hadde sett.

Bosnia – Hercegovina

Bosnia – Hercegovina er et av Europas mest ødelagte land og glemte konfliktområder. Krigen preger fortsatt landet på alle måter. Konflikten er fremdeles levende i befolkningen og mange mennesker bærer på store traumer. Krigen på 90-tallet er fortsatt vanskelig å snakke om. Integrering blir ikke prioritert. Folkegrupper lever fortsatt atskilt og fiendebilder arves.  På skolen lærer barna tre forskjellige historier og tre forskjellige språk, etniske venner er en selvfølge. Naboer i samme gate og samme landsby føler at de tilhører forskjellige land, noen kroater, noen bosniere og noen serbere.  Rundt 100 000 mennesker ble drept i direkte krigshandlinger. Over 2 millioner mennesker ble drevet på flukt fra sine hjem.

Sarajevo

Beleiringen av Sarajevo begynte 1. april 1992 og varte til 30. november 1995. Bosnia-Hercegovinas største by og hovedstad (ca. 418 000 innbyggere) ble i denne perioden kontinuerlig bombet og beskutt. Serbiske styrker omringet byen, og det blir betegnet som den verste beleiringen av noen europeiske by i moderne tid. Nær 12 000 mennesker, deriblant minst 1000 barn, ble drept og over 50 000 ble skadet.

Nesten alle bygninger i Sarajevo fikk store skader. Sykehus, skoler, media- og kommunikasjonssentra ble ødelagt. Desember 1995 sikret Dayton-avtalen fred i Bosnia-Hercegovina. I 1993, da hele Sarajevo var beleiret av Karadzics bosnisk-serbiske styrker, sto Bosko Brkic i et håpløst dilemma: han kunne ikke være med på å slåss mot sitt eget folk, Serberne. Han kunne heller ikke slutte seg til de serbiske styrkene i åsene over Sarajevo og skyte mot folket til sin muslimske kjæreste, Admira. Sammen bestemte de seg for å flykte.

For å komme seg ut måtte de krysse elven Miljacka som renner gjennom Sarajevo. Snikskyttere fra begge sider voktet ingenmannslandet mellom partene. Klokken fem om ettermiddagen 19. mai la Bosko og Admira ut på det som skulle bli deres siste reise. De hadde nesten kommet seg over broen da da skytingen begynte. Ifølge vitner døde Bosko umiddelbart. Admira ble truffet av et skudd like etterpå. Noen få minutter senere døde også hun. De to kroppene ble liggende på broen i flere dager før noen turte å hente likene. Det drepte kjæresteparet ble et symbol på lidelsene krigen medførte for alle involverte i konflikten. De ville vært 40 år gamle i dag.

Mostar

Bosnia-Hercegovinas nest største by har en vond, nyere historie som inneholder massehenrettelser, systematiske voldtekter og etnisk rensing. Krigsminnesmerkene er mange. Et stort antall av byens bygninger er fremdeles fulle av kulehull. I sentrum står falleferdige, sønderskutte og utbombede ruiner. I denne perioden ble mellom 2000-3000 mennesker drept under krigen på 90- tallet. Mostar er idag en by hvor splittelsene er store og hvor krigen har delt befolkningen i to. Muslimer og kroatere/serbere har blant annet hvert sitt bystyre og skolesystem. Med hjelp fra verdenssamfunnet har byen fått gjenoppbygd mange av sine historiske byggverk. I 2005 ble byen inkludert i UNESCOS Verdensarvliste.

Srebrenica

Dødens stillhet hviler over gravplassen ved memorialsenteret i Potocari, Srebrenica. En endeløs rekke av gravstøtter med navn og fødselsdatoer. Alle drept i Podrija, i juli 1995. Gravstøttene står som evige påminnelser om det som skjedde i Srebrenica.

I løpet av noen dager ble over 8000 mennesker massakrert og nærmere 40 000 innbyggere fordrevet fra sine hjem.

Dialogens betydning

Nansen Dialognettverk: Når fiender møtes.

Nansen Dialognettverk består av Nansen Dialogsenter i byer på Vest-Balkan og Nansenskolen i Lillehammer. Nettverket bruker dialog som virkemiddel for forsoningsprosesser og fredsbygging. Nansen Dialog ønsker å dyktiggjøre mennesker som lever i konfliktsituasjoner til å kunne bidra til fredelig konflikthåndtering basert på demokratiske verdier og menneskerettigheter.

Målet er å oppnå ny forståelse av hverandres erfaringsperspektiver og behov, og derigjennom bryte ned fiendebilder og bygge nye relasjoner.

«I dette samfunnet er det nødvendig med dialog, fordi mennesker som lever i lukkede rom trenger å bli konfrontert med alternativer til sine egne etniske sannheter. Vi prøver også å skape et rom der mennesker som er i konflikt får oppleve hverandre på en ny måte. Først da brytes fiendebildet og vrangforestillingene ned. Det er viktig at historiene blir fortalt samtidig som vi går analytisk til verks. Gjennom å hente analyseredskaper fra forskjellige fagdisipliner blir det mulig å utvikle en felles forståelsesramme, der de forskjellige årsakene til konsekvensene av Jugoslavias sammenbrudd blir diskutert. Innenfor den samme ramme blir så muligheter for forsoning utforsket. Gjennom dialogen blir det tydelig at begge parter lever under uverdige forhold og lidelseshistoriene er noe jevnere fordelt enn de trodde. Konflikten mister noe av sin etniske kraft når felles tap blir synlige. Sakte vokser erkjennelsen fram.»

Steinar Bryn, Daglig leder ved Nansen Dialog

Fortellinger fra krigen

«13 år gammel forsøkte jeg å flykte , men ble tatt sammen med min bestefar på 60. Han måtte gå til høyre- for å dø. Jeg fikk gå til venstre. Min eldre bror på 16 ble tatt og døde. Min yngste bror tok sitt eget liv.

Folk ønsker ikke å flytte tilbake til Srebrenica, mange er redde for at det skal skje igjen. Det er for vanskelig å bo her hvor venner er døde. Vi sliter med store traumer etter krigen og massakren. Det er ikke noe behandling å få. De fleste snakker lite om det, de bærer det inni seg. Selv har jeg vondt i hodet etter å ha overlevd. Mange mennesker er ennå ikke blitt funnet. Verden må ikke glemme det som skjedde.»

Azir Osmannoric, Srebrenica, november 2008

«I åtte måneder levde vi uten vann og strøm i Sarajevo, vi hadde bare et lite vannhull midt i sentrum. Folk sultet.

De fleste hus, bygninger og sykehus ble ødelagt. Alt måtte bygges opp på nytt. Barn ble sendt ut av byen og så ikke sine foreldre igjen på flere år. Selv så jeg ikke mine små gutter igjen på 6 måneder. Mange sliter psykisk, de har forferdelige historier å fortelle.»

Berko Pejo, Sarajevo, november 2008

«En julidag for 13 år siden mistet jeg min mann, to sønner og to brødre i Srebrenica massakren. Jeg har ennå ikke fått sagt endelig farvel til min familie. Liket av en av mine sønner er funnet , men DNA-sporene kan ikke avgjøre hvilken av de to det er. De har funnet bare beinrester av min mann. Det er en tilfredsstillelse for meg og de andre ofrene at Radovan Karadzics nå er blitt arrestert. Men det er også en nådeløs påminnelse om den dagen livet mitt ble ødelagt. Minner meg også om den skammelige rollen spilt av FN, de nederlandske styrkene og av verdenssamfunnet, som kunne ha forhindret folkemordet. Kun 3200 av Srebrenicas 8000 ofre er begravd foreløpig. Jeg får ikke fred før jeg vet hva som egentlig skjedde i juli 1995. Først når vi vet hele sannheten , kan vi leve normalt igjen. Jeg må finne ut hvorfor naboer over natten kunne begynne å drepe hverandre.»

Hatidza Mehmedoric, Srebrenica, 2008

«I tre år, fra 1992 til 1994, var Sarajevo fullstendig isolert for omverden. Vi manglet vann og elektrisitet. Jeg husker vi bodde i en kjeller. Bare en sjelden gang fikk vi barna gå ut og leke, av frykt for serbiske snikskyttere og bombeangrep. Jeg kunne ikke være sammen med en serbisk gutt, da ville jeg være død for foreldrene mine. Du vet aldri hva som skjer hvis du velger en partner fra en annen religion Du vet ikke hva om skjer i framtiden. I dag er det bare noen få serbiske og kroatiske studenter på universitetet. Vi hilser på dem og snakker med dem, men vi kan aldri bli venner.»

Nermina Zenican, 27 år, Sarajevo, 2009

«Mange eldre har mistet alt, familie, venner, naboer. De har et tomt blikk. De har ingen ting å leve for, ingen framtid eller håp.»

Jenan Jakironic, Mostar/Bosnia, 2008

«Vi må begynne å lege krigens sår nå. Hvis ikke risikerer vi at elevene arver våre fiendebilder, og om noen år begynner de å drepe hverandre, slik vi gjorde. Vi trenger forsoning mer enn noe annet. Den eneste mulige redskap for å få det til er dialog.»

Lærer ved videregående skole i Mostar

«Vi tenkte ikke at det ville bli krig. Ikke hos oss. Krig var noe som skjedde andre steder i verden, vi var jo ikke sånn. Men det ble krig, en krig som varte lenge, en krig som snudde opp ned på på min tilværelse og mange andres. I løpet av de brutale årene som fulgte ble leiligheten vår plyndret for alt. Parketten på gulvet ble brukt til brensel av fortvilte naboer under beleiringen av byen. Badekaret, dører, vinduer, alt som kunne skrus løs og tas med ble stjålet og gikk tapt. Jeg ante ikke da at jeg aldri kom til å vende tilbake til hjemlandet, for å bo og leve der.»

Sanja, Sarajevo/Pale – Telemark, 2008

«Det var mangel på humanitær hjelp. Mannen min som er serber mistet jobben, vi hadde ingen rettigheter. En forferdelig følelse av å være uten verdi. Jeg hadde angst så sterk at den lammet hele kroppen. Jeg er lite positiv i forhold til Bosnias framtid, folkegruppene har ikke lenger lyst til å bo sammen. Det er mye fattigdom og narkotika, ca. 50% er arbeidsledige. De fleste har det ikke bra og vil bære på sår livet ut.

Hvordan kan vi gjøre dette mot hverandre? Det er verre enn en naturkatastrofe. Hvordan blir fremtiden til de nye generasjonene som vokser opp, alt som er stengt inne? Krigen ødelegger menneskenes sjel. Vi kan aldri bygge det viktigste opp igjen, ikke de samme menneskene.»

Antonela Stakovic, Mostar/Oslo, 2008

«Historien må aldri framstilles som om det måtte gå slik det gjorde, at det blir det samme hva vi enn foretar oss. Gjennom undervisningen må vi vise at menneskene har hatt og har valgmuligheter. Hvordan? Ved å vise alternative løsninger som var framme i tiden, men som ikke vant fram. Ved å fortelle om dem som forsøkte å stanse krigene, ikke bare de som utkjempet dem. Ved å gi stemmer til de tause og maktesløse.»

Inge Eidsvåg
Historiker, tidligere rektor ved Nansenskolen, initiativtaker til opprettelsen av dialogprosjektet ved Nansenskolen i 1995. Undervist i dialogkurs både på Lillehammer og på Balkan.

Kilder: Saltdal museum, NRK, avisene Nordland, Rana blad og Saltenposten, Nansens dialogsenter, «Studier i ondskap» av Arne Johan Vetlesen, «Srebrenica – notater fra et helvete» av Emir Suljagic, «Massegraver i Bosnia og Herzegovina» av Masovne Grobnice, «Samtaler med Bauman» av Zygmunt Bauman/Keith Tester, «Balkan» av Leif Magne Helgesen og Per-Anders Rosenkvist, «Balkanlabyrinter» av Torstein Stiegler Seim, «Falstad – nazileir og landssvikfengsel» av Trond Risto Nilssen og Jon Reitan

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on pinterest
Pinterest