Skip to content

Kjernekraft – Konsekvenser for mennesker og natur

Sommeren 2010 reiste Trude Hellesø til Tsjernobyl i Ukraina for å se på konsekvensene av ulykken ved kjernekraftverket i 1986. Bildene fra turen ble et fotoprosjekt i samarbeid med Høgskolen i Oslo (OsloMet – storbyuniversitetet) i forbindelse med 25 års markeringen i 2011. Møtet med de forlatte byene i nærheten av kjernekraftverket gjorde et sterkt inntrykk, og ble starten på et engasjement knyttet til kjernekraft og atomvåpen. Det ble også starten på flere reiser til kjernekraftverkene Leningrad i Russland, Ignalina i Litauen og Loviisa i Finland.
Prosjektet ble blant annet presentert på Høgskolen i Oslo i forbindelse med 25 års markeringen av Tsjernobyl-ulykken og senere samme år stilt ut på Litteraturhuset i Oslo og på Ersrud gård i 2012.

Byene som døde – 25 år etter Tsjernobyl

«Klokka er snart halv to, vi svinger inn mot byen, se, skriker Anna bak hjelmen, se der borte! Hun peker i retning av verket, over det et rart lys, en stor rød og grå sky formet som en kjempe sopp er sakte på ei opp mot himmelen, stjernene virker så små. Anna er hysterisk bak på mopeden, kjør fortere, kjør mye fortere, tenk om det har skjedd noe med far! Når vi kommer inn i sentrum, møter vi sykebiler og brannbiler om hverandre, de har forskjellige sirener, nå blandes de til et langt, skremmende ul. Anna roper, kjør meg til sykehuset med en gang, jeg føler på meg at far er der. Jeg nekter, sier herregud, du vet da ikke hva som har skjedd, kanskje det ikke er på verket, kanskje det bare er en øvelse, ro deg ned. Hun hører ikke på meg, stirrer meg bare vilt inn i øynene i to lange sekunder, før jeg har rukket å røre meg, har hun snudd og lagt på sprang mot sykehuset«. (Ingrid Storholmen, Tsjernobylfortellinger)

Tirsdag 26. april 2011 var det 25 år siden katastrofen ved Tsjernobyl kjernekraftverk i Ukraina. Av mange omtalt som verdens verste industriulykke. Store mengder radioaktive stoffer spredte seg over hele Europa, også til Norge og Sverige. Fremdeles kan vi måle for høye verdier av radioaktivitet i norske fjellområder, men det var Ukraina, Hviterussland og Russland som ble hardest rammet. De mest berørte områdene rundt Tsjernobyl ble evakuert i løpet av få dager, områder som kanskje vil være ubeboelige i all framtid.

Noen få kilometer fra kjernekraftverket ligger Prypiat. Byen ble bygget i 1970 og skulle være selve symbolet på overskudd og håp. En sovjetisk mønsterby. 40 000 arbeidere og deres familier ble evakuert få dager etter ulykken. 30 år etter Tsjernobyl er det fremdeles stor uenighet om hvor mange som døde i forbindelse med ulykken. Fortsatt er det kraftig radioaktivitet og området er erklært ubeboelig. Idag er Prypiat en spøkelsesby, en øde og forlatt by som langsomt blir oppslukt av vegetasjon. I Svetlana Aleksijevitj sterke bok «Bønn for Tsernobyl», møter vi skjebnen til noen av de menneskene som opplevde den dramatiske ulykken i 1986. Befolkningen ble utsatt for store lidelser, familier måtte flytte fra hjemmene sine, og mange ble syke og døde.

Fire millioner mennesker i Hviterussland og Ukraina lever fortsatt i områder med store nedfall etter ulykken. Det er rapportert om økning av skjoldbruskkjertelkreft hos barn i Hviterussland. På grunn av vindretningen ble Skandinavia hardt rammet. I Norge var nedfallet særlig stort i fjellområdene i Oppland og Hedmark og i deler av Trøndelag. I Tsjernobyl og Prypiat kan vi fremdeles se hvordan livet en gang var, eller kunne ha vært. Bildene tar oss med inn og viser oss hva som skjer i byene som døde.

«Der har jeg bodd en gang, dette var min utsikt, husene var nye, rundt gamle furutrær, byen ble bygget rett inn i skogen, nå holder skogen på å ta over igjen. Det stikker trær opp gjennom hull i asfalten, fuglereir i lyktestolpene. Skiltet på butikken henger og svaier, kommer snart til å falle ned. Krattskog, plenen er grodd igjen, der er skolen, jeg går inn, dørene er åpne, det må ha vært et dyr her, villsvin kanskje, og ulvehybridene det snakkes om. Steiner har falt ned fra taket, alt mulig ligger slengt omkring. Jeg går inn på sløydsalen, høvlebenkene, ennå med emner i, noen hadde en lekse, den er glemt, kladdebøker, penner, atlas. På det gamle klasserommet mitt står ennå et regnestykke på tavlen, jeg kan ikke huske det, men jeg finner pulten min og setter meg. Hyllen min, en bok det står skrevet navnet mitt på«. (Ingrid Storholmen, Tsjernobylfortellinger)

Kjernekraftindustri i Russland

80 kilometer vest for St.Petersburg ligger et av verdens største og mest usikre kjernekraftverk. Leningrad kjernekraftverk har 7000 ansatte og produserer 50 prosent av elektrisiteten til St.Petersburg-regionen. Reaktorene ved anlegget er identiske med de som ble brukt i Tsjernobyl. De to eldste har fått forlenget levetid og bygging av nye reaktorer er allerede i gang.

«Atombyen» Sosnovyj Bor har mistet mange av privilegiene fra sovjettiden. I løpet av få år har livet endret seg, og i dag lever mange under vanskelige sosiale forhold. Bevilgninger til blant annet sykehus og miljøtiltak har stanset. Kjernekraftindustrien er eneste arbeidsgiver i byen, og får derfor støtte fra befolkningen til nybygging av kjernekraftverkene. Kjernekraftverket har hatt flere alvorlige ulykker og er en av de verste miljøtruslene mot Norge.

Et samfunn i endring – Ignalina i Litauen

Reaktorene ved kjernekraftverket Ignalina i Litauen ble stengt i 2009. En betingelse for at Litauen ble innvilget EU-medlemskap i 2004. Ignalina ligger i nærheten av byen Vesaginas, 18 mil øst for Vilnius. Kjernekraftverket har i lang tid vært sentrum for miljødebatten i landet, lagring av avfallet fra kjernekraftverket skaper usikkerhet og store utfordringer. Tidligere bodde det 30 000 mennesker i byen, 5000 hadde arbeidsplassene sine ved kjernekraftverket. I dag bor det 15 000 mennesker i Vesaginas og det er stor arbeidsledighet blant befolkningen. De lokale arbeiderne ved kjernekraftverket er blitt overflødige fordi myndighetene har innhentet amerikanske og japanske eksperter på lagring av avfall.

Loviisa atomkraftverk i Finland – utfordringer ved lagring av atomavfall

Finland har i dag fire reaktorer i drift, to ved Loviisa og to ved Olkiluoto atomkraftverk. Disse fire står for 30% av landets elektrisitetsproduksjon. En femte finske reaktor er under bygging ved Olkkiluoto. Ikke langt unna bygges et deponi der 9000 tonn brukt atombrensel skal lagres 400 meter under bakken, innkapslet i kobber og forseglet med leire.

«Et slikt deponi er per i dag den beste løsningen for brukt kjernekraftbrensel. Det er dessverre bare Finland og Sverige av totalt 30 land med kommersiell kjernekraft som så langt hat gjort et konkret vedtak om å bygge deponi. Dette betyr at brukt avfall i en rekke land vil bli en byrde for fremtidige generasjoner«, sier Nils Bøhmer, tidligere atomfysiker i Bellona.

Atomvåpen – uoversiktlig trusselbilde

Over førti land har i dag nødvendig teknologi til å skaffe seg atomvåpen. Trusselbildet er uoversiktlig, og mye av usikkerheten og bekymringene er knyttet til terrorisme. Kjernekraft er for noen et godt miljøvalg i forhold til andre energiformer. Faren for en ulykke ved et kjernekraftverk eller at atomvåpen igjen kan bli brukt, er fremdeles stor. I en slik situasjon vil samfunnet stå overfor store humanitære behov, og det vil få alvorlige konsekvenser for generasjoner av mennesker og natur.

30 år etter at Sovjetunionen og USA ble enige om å avslutte atomvåpenkappløpet, er det igjen fare for opprustning. I 2018 trakk USA seg fra atomavtalen med Iran og det er igjen innført sanksjoner mot landet. Og i begynnelsen av 2019 kunngjorde USA at de vil trekke seg fra nedrustningsavtalen med Russland. Russland på sin side truer med å utvikle nye mellomdistanseraketter, hvis USA trekker seg fra avtalen.

«Det er en utvikling som skaper stor usikkerhet», sier ICAN-leder Beatrice Fihn. Organisasjonen jobber for et internasjonalt forbud mot atomvåpen og fikk Nobels fredspris i 2017. I oktober 2018 ga USA beskjed om at de ville trekke seg fra en av de viktigste nedrustningsavtalene fra den kalde krigen, INF-avtalen. Fihn mener bruddet med avtalen er en del av den nasjonalistiske og autoritære politiske trenden i verden, og at vi må ta avstand fra atomvåpen gjennom det internasjonale atomvåpenforbudet som ble forhandlet ferdig i fjor. 69 land har underskrevet avtalen, og 16 land har ratifisert den. Forbudet trer i kraft i det 50 land ratifiserer avtalen. Fihn tror det vil skje om kort tid.

Norge har ikke signert atomvåpenforbudet, regjeringen har begrunnet det med at Norge er en del av NATOs atomvåpenstrategi.

«Gang på gang kjennes det som jeg skildrer framtiden. Jeg har samme tema hele tiden: Hva er et menneske? Hvorfor finnes det? Og hvor mye menneske finnes det i mennesket?» (Svetlana Aleksijevitj, Bønn for Tsjernobyl)

Kilder: Bellona, «Bønn for Tsjernobyl» av Svetlana Aleksijevitj, «Det radioaktive Norge etter Tsjernobyl» av Anton Brøgger og Karl Georg Høyer, «Atomvåpen» av Morten Bremer Mærli, «Tsjernobylfortellinger» av Ingrid Storholmen, Aftenposten, Dagbladet, VG

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on pinterest
Pinterest