Sør-Spania opplever nå sin verste flyktningekrise. Et stort antall har omkommet på havet i et desperat forsøk på å komme til Europa. I Algeciras lever migranter under åpen himmel, mange er ofre for menneskehandel og prostitusjon. Migrantkrisen i Spania er utfordrende for en befolkning som allerede sliter med høy arbeidsledighet og økt fattigdom.
«Jeg reiste alene fra Nigeria via Mali, før jeg kom til Marokko. Vi ble kjørt hele veien i biler av menneskesmuglere, turen tok 6 måneder. Jeg levde alene i to uker i bushen før jeg på mitt andre forsøk klarte å komme meg over havet til Granada i Spania. For å komme over Middelhavet måtte vi betale et stort beløp. Første gang jeg forsøkte ble vi tatt. Ukene i Marokko var svært vanskelige, jeg var redd mesteparten av tida. Vi gikk rundt i skogen hele natta og kunne ikke sove. Vi var engstelige for å bli overfalt og ranet, voldtatt, og i verste fall drept av marokkanere. Jeg var gravid i 6 måned, og i en spesielt sårbar situasjon.
Vi ble stuet sammen 30 mennesker i en liten båt, flere andre kvinner var også gravide. Vi hadde ikke vann eller mat, og vi ble svært redde da båten begynte å ta inn vann. Heldigvis ble vi reddet av en fisker som var i det samme området. Ikke alle er like heldige som oss, mange som flykter fra Afrika dør underveis eller drukner på havet. Jeg har hatt mange vonde opplevelser. I Algeciras går jeg ukentlig til psykolog, jeg får hjelp til å bearbeide alle traumene fra turen, blant annet gjennom tegning.
Hjemme i Nigeria har jeg en 10 år gammel jente som bor hos sin farmor. Min mor døde i en ulykke da jeg var sju år gammel, jeg vokste opp sammen med min søster som fortsatt bor i Nigeria. Vi vokste opp hos far, men hadde ingen god oppvekst. Vi fikk ikke gå i skole og fritidsaktiviteter hadde vi ikke råd til. Jeg kunne ikke lese eller skrive før jeg kom til Spania. Nå går jeg på skolen flere ganger i uka. Jeg lærer både engelsk og spansk, muntlig og skriftlig. Jeg vet også hva fattigdom er, hjemme i Nigeria var vi ofte så fattige at vi manglet både mat, vann og strøm i flere dager.
Jeg elsker å bo i Europa. Jeg er spesielt glad i å reise med buss og er åpen for å møte nye mennesker, mennesker jeg kan snakke med. Drømmen er å bo i England eller USA. Hjemme i Nigeria gikk jeg to år i frisørlære. Planen framover er å lære europeiske hårtradisjoner, slik at jeg kan forsørge meg og min to år gamle sønn. Mannen min, og far til mitt barn, sitter fengslet i Marokko. Han har ennå ikke møtt sin sønn. Jeg er usikker på om vi har en framtid sammen.»
Esther, 33 år
Algeciras, La Linea og Ceuta
Det er hit til en av verdens mest trafikkerte og travleste havnebyer at migranter ankommer Sør-Spania, fra Afrika via Gibraltarstredet. Fra Tanger i Marokko og den spanske enklaven Ceuta er det regelmessige båt- og fergeforbindelser. Algeciras, med over 100 000 innbyggere, ligger 140 km sør for Malaga. Byen har vært en viktig havneby siden Antikken. Vi må tilbake til 1988 for å finne de første som druknet i et forsøk på å komme seg over Gibraltarstredet med båt.
I 1991 måtte Spania rette seg etter en internasjonal avtale som krever visum fra afrikanske tilreisende (Spania kom inn i EU i 1985). Kravet om visum førte til at flere tok seg illegalt og døde på veien over Middelhavet. Siden 90-tallet har et stadig økende antall migranter klart å ta seg over havet i små trebåter og fiskebåter, under busser og lastebiler, og med livet som innsats. I 2018 kom det ca. 23 000 migranter og flyktninger til kysten av Sør-Spania. Organisasjonen for Menneskerettigheter i Andalucia opererer med et høyere antall migranter som kommer til den sørlige delen av Spania, 20 000 i 2017 og 54 000 i 2018. Organisasjonen forutså at dette kom til å skje da Hellas og Italia stengte sine grenser.
Ifølge spanske myndighetene døde 800-900 migranter på vei over havet i 2018. Organisasjonen mener at dette tallet er høyere, blant annet fordi mange flyktninger ikke er blitt registrerte. Kirkegården i Tarifa hvor også migranter gravlegges, er en synlig dokumentasjon på en av vår tids største tragedier. Menneskerettighetsorganisasjoner forsøker å sette søkelyset på problemet og gjøre befolkningen oppmerksomme på denne tragedien. Selv om ankomstene i første halvdel av 2019 har vært færre, slutter ikke migrantene å komme sjøveien, eller forsere de stadig høyere og utbygde grensegjerdene mellom Marokko og den spanske enklaven Ceuta. Strengere kontroll ved grensa er også en del av avtalen mellom Spania og Marokko.
I den store havnen i Algeciras og i parkene lengre oppe i byen er migranter lett å få øye på i bybildet. De fleste er unge enslige gutter uten familie, de ønsker seg et bedre liv. Mange har et håp om å komme seg videre oppover i Europa. Selv om ikke alle er like positive til den økte migrasjonen, er det mye solidaritet blant befolkningen. Organisasjoner og frivillige hjelper til, det samles blant annet inn mat og klær til migrantene. I påvente av å bli registrerte og på grunn av at mottaksapparatet er sprengt, sover flyktninger på gata. Mange migranter har kommet for 6-7 år siden, og selv om de har papirer får de hjelp til bolig bare de tre første månedene.
Det er også vanskelig å få seg jobb i et område hvor arbeidsledigheten allerede er stor. De fleste tilbringer dagene med å «henge rundt» i parkene, i påvente av at sakene deres skal bli behandlet. Det kan ta opptil tre år. Flere lokale miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner jobber for å bedre forholdene til migrantene gjennom informasjon og juridisk hjelp. I 2018 levde mange migranter under uverdige forhold, i midlertidige og overfylte interneringsleire. Det ble også satt fokus på at fengsling og innestenging av migranter som ikke har begått lovbrudd, førte til at folk tror de har begått kriminelle handlinger. Denne praksisen ble også kritisert for å være politisk; myndighetene ønsket å holde migrantene skjult for befolkningen.
Mange migranter er ofre for menneskehandel og prostitusjon. Selv om det er flest kvinner som oppsøker senteret til organisasjonen Cruz Blanca (Det hvite korset), hjelper de også både menn og transseksuelle. En grunnleggende holdning hos organisasjonen er å se individet og at alle er i en spesiell situasjon, skape kontakt og bygge gode relasjoner over tid. Cruz Blanca tilbyr sosialhjelp, juridisk bistand, støtte til arbeidsmarkedsprogram, og driver et mottakssenter for kvinner. Organisasjonen ble etablert i Algeciras i 2014. Mange migrantfamilier har problemer med å få leid en bolig og betalt husleie, selv om mange boliger står tomme. De blir ekskludert fra leiemarkedet fordi utleiere ofte ikke har tiltro til migranter. Dette problemet skaper også sosial ekskludering og utenforskap. Cruz Blanca forsøker å hjelpe økonomisk, men også gjennom megling.
Utfordringene rundt migrasjon, menneskehandel og prostitusjon er en del av problemene regionen Andalucia sliter med. La Linea, nærmeste by til Gibraltar, har Spanias høyeste arbeidsledighet. Arbeidsledighet og store sosiale forskjeller finner vi også i bydelene El. Saladillo og Los Pastores i Algeciras. Området er opprinnelig et arbeiderstrøk, men i dag bor det flest innvandrere her. Også sigøynerfamilier har slått seg ned i de falleferdige husene. De nedslitte områdene i utkanten av byen, har vært utsatt for flere skyteepisoder og er stemplet som byens narkorede. Den sosialt utsatte bydelen er stigmatiserende for dem som bor der. Før hjalp folk hverandre, nå er forfallet tydelig.
Spania sliter generelt med politiske og økonomiske utfordringer. Fattigdom, arbeidsledighet og spesielt vold mot kvinner har vært gjennomgående temaer i demonstrasjoner og i årets valgkamp. Britiske Gibraltar gir arbeid til mange tusen spanjoler, men skaper fortsatt politisk uro mellom Storbritannia og Spania. På grunn av den korte avstanden mellom Gibraltar og Afrika, er dette området langs kysten et senter for narkotikatrafikk. Det er også her i Andalucia at det høyrepopulistiske partiet Vox har vokst fram de siste årene, mye på grunn av krisen folk opplever rundt migrasjon.
Kilder: Asociación Pro Derechos Humanos de Andalucía, Cruz Blanca, Asociación Algeciras Acoge
