Skip to content

Forurensning, kjernekraft og opprustning i nordområdene

Norilsk Nikel – grensebyene Nikel og Zapoljaryi

Bilen fra Kirkenes til Murmansk kjører gjennom det litt golde landskapet, forbi døde trær og brunsvart vegetasjon. Her i dette grenselandet møtes øst og vest. Folk fra Norge, Finland og Russland har igjennom historien vandret og bosatt seg i grenseområdene. Nordområdene har lange og rike tradisjoner. Men vi har også en felles historie gjennom verdenskriger og opprustning under den kalde krigen. Ferdsel, bosetning og handelsforbindelser har skapt et multikulturelt og flerspråklig samfunn. Fellesskap og samhold har stått sterkt i mange bygder, men språk og kulturelle ulikheter har også bidratt til diskriminering og rasisme. Politikere, næringsliv og kunstnere har vært pådrivere for å etablere politiske og kulturelle samarbeidsprosjekter på tvers av landegrensene.

Noen kilometer fra norskegrensa har Norilsk Nikel etablert gruvedrift og smelteverk. Her utvinner de blant annet nikkel, men har også produksjon av gull. Økonomisk har smelteverket gjort det svært bra de siste 20 årene. Norske myndigheter har i mange år forsøkt påvirke konsernet til å rense utslippene fra den miljøskadelige industrien. «Forskere har målt så høye konsentrasjoner av svoveldioksid i Karpedalen i Sør-Varanger at det er brudd på norske lover og EUs regelverk», sier Tore Flatlandsmo Berglen (Norsk institutt for luftforskning).

Forurensning fra Nikelverket, som bare ligger noen få kilometer fra norskegrensa, har lenge vært til bekymring for befolkningen i Kirkenes.

Målinger har vist for høye verdier av miljøgifter i luften, noe som kan skyldes utslipp fra industriområdene. Norilsk Nikel hevder at arbeidet foregår på en mer «miljøvennlig måte» i Zapoljarnij, men utslippene skal flyttes til Nikel. Det betyr at Finnmark i sterkere grad blir berørt av utslippene. Fra Nikel kommer det også store mengder utslipp av svoveldioksid, noe som kan få alvorlige konsekvenser for naturen og miljøet i Pasvikdalen. Utslippene av svovel er fem ganger høyere enn det som er målt i Norge, i tillegg er det funnet store mengder forurensning av kobber og nikkel i Pasvikelva.

I Nikel bor det ca. 12 000 mennesker, mange av byens innbyggere er svært fattige. Befolkningen er en del av et industrisamfunn og er tett knyttet til konsernet like utenfor sentrum. Mange sliter med luftveisinfeksjoner som følge av forurensningen, og innbyggerne har lav levealder.

I Zapoljaryi og Petsjenga, og i områdene rundt lever det ca 20 000 mennesker. Skogen og landskapet omkring gruvebyene er så godt som ødelagt av den kraftige forurensningen. Store områder med brunsvart vegetasjon gjør inntrykk. Allerede under andre verdenskrig var det en god del produksjon av nikkel, men produksjonen slik vi kjenner den i dag kom først i gang på 50-tallet.

Over tid har naturen og omgivelsene blitt sterkt påvirket av naturødeleggelsene. På norsk siden av grensa har det også blitt registrert økte mengder forurensning: høye verdier av svovel i jordbruket, i fiskevann og i grunnvannet.

Sør-Varanger kommune – helseproblemer i nærområdene på grunn av forurensning

I Sør-Varanger kommune har det blitt målt Norges høyeste innhold av svoveldioksid i luften. De første målingene av de forurensede områdene i Sør-Varanger ble gjort på midten av 70-tallet, og i Murmansk fylke i 1985. I løpet av 1990 tallet økte konsentrasjonen av nikkel og kobber i Øst-Finnmark. Jarfjord-vassdragene er forurenset av kvikksølv, og i samme området har det blitt målt for høye verdier av Co2.

Skadene på miljøet har utviklet seg raskere enn hva norske myndigheter tidligere har antatt. Det har blitt målt større konsentrasjon av nikkel og kobber i bær, men også elg, sau og rein er berørt av forurensningen. For den samiske befolkningen er multer en viktig del av kostholdet.

I forhold til områder som ikke har nikkelverk, har det blitt påvist en økning i medfødte misdannelser og dødfødsler, men også økt risiko for kreft og hjerte- og karsykdommer.

Forurensningen av naturen og miljøet kan få store konsekvenser for den samiske befolkningen i nordområdene, spesielt fordi urbefolkningen lever primært av mat høstet direkte fra naturen. Reindriftsnæringa ble hardt rammet av radioaktiv stråling etter Tsjernobyl-ulykken på midten av 80- tallet, reineiere i Midt-Norge spesielt. Fremdeles blir næringa og befolkningen i flere kommuner fulgt opp av myndighetene.

Befolkningen har siden begynnelsen av 90-tallet vært bekymret for forurensningen fra den russiske industrien. På 90-tallet vokste det fram et engasjement og en miljøbevissthet i de nordligste fylkene. Mange var redde for helserisikoen knyttet til utslipp fra industrien. På bakgrunn av denne risikoen ble det gjennomført en helseundersøkelse av voksne som bodde i nærheten av grensa både i Norge og Russland. Befolkningen i Nikel-området hadde de høyeste målingene av blant annet tungmetaller, innbyggerne i Sør-Varanger kom mye bedre ut av helseundersøkelsen enn sine russiske naboer.

Risiko for  ulykker  ved russiske kjernekraftverk

I våre naboland Sverige og Finland er kjernekraft en viktig del av landenes produksjon av energi. Selv om de bygger «sikre» lagre for høyradioaktivt avfall, innebærer bruk av kjernekraft en stor risiko for uhell og spredning av radioaktivt materiale. De største utfordringene er knyttet til de eldste tidligere sovjetiske reaktortypene, flere har en bygningsmessige sårbarhet som det er vanskelig å vedlikeholde. Det har vært størst utfordringer knyttet til kjernekraftverkene i Leningrad (St. Petersburg) og Kola.

Kola kjernekraftverk ligger 40 mil fra grensa til Finnmark. Norske myndigheter har lenge visst at det er store sikkerhetsutfordringer knyttet til russiske kjernekraftverk, blant annet har det vært store problemer med nedkjølingssystemene i de to eldste reaktorene ved Kola. Reaktorene utenfor St. Petersburg er av samme type som brant i Tsjernobyl i 1986.

Kjernekraftverkene nærmest Norge er svært farlige og ikke rustet til å tåle f.eks. en naturkatastrofe. En atomulykke utenfor St. Petersburg eller på Kola kan få store konsekvenser i Norge, spesielt i Finnmark, forteller Bellonas ekspert på atomsikkerhet i Russland, Igor Kudrik. Ole Reistad, ingeniør ved Institutt for energiteknikk, sier at «en alvorlig atomulykke i Russland kan få lignende konsekvenser for nærområdene som Fukushima-ulykken fikk i Japan. En ulykke vil berøre alle deler av samfunnet. Restriksjoner på å være ute, reindrift, matproduksjon og bruk av vann vil påvirkes.  Naturen og hele utemiljøet vil kunne bli påvirket og berørt av en slik ulykke«.

I en uavhengig russisk rapport beskrives reaktorene på følgende måte: dårlig konstruksjon, svakt vedlikehold og bruk av reaktorene utover planlagt levetid på 30 år.

I mange år har Norge forsøkt få til et samarbeid om atomsikkerhet med Russland. Blant annet gjennnom en økonomisk avtale om utskiftninger av de eldste reaktorene. Stortinget har bevilget over 1 milliard kroner til dette arbeidet i Nord-Russland siden midten av 90-tallet.

Radioaktivt avfall – Andrejevbukta og Barentshavet

Norge har gjennom ulike tiltak forsøkt bidra til transport og håndtering av avfall fra reaktorene. 50 kilometer fra norskegrensa, i Andrejevbukta, er brukt kjernebrensel og annet radioaktivt avfall lagret under kritikkverdige forhold.

Barentshavet er blitt en lagringsplass for 17 000 containere og 19 skip med radioaktivt avfall, tre atomdrevne ubåter med brensel, fem reaktorseksjoner fra atomubåter og flere atomdrevne isbrytere. Myndighetene i Russland har informert om hvor de har lagret avfallet fra kjernekraftverkene, men norske organisasjoner og myndigheter er likevel overasket og urolige over hvor mye avfall som er blitt lagret i havet.

Ombord i flere av Russlands gamle og dårlige atomubåter er det innhold av brukt avfall, og de utgjør er en stor fare for radioaktiv forurensning. Siden 60-tallet har vedlikeholdet av atomubåter blitt utført i Andrejevbukta like utenfor Murmansk.

Murmansk ble grunnlagt i 1916, byen har idag 320 000 innbyggere og har en viktig handels- og fiskehavn. Murmansk framstår som en moderne by, men har fremdeles et sovjetisk særpreg. Byen er den største nord for polarsirkelen og ligger bare ti mil fra grensa til Norge. Murmansk er viktig for militæret, men også for det sivile livet på grunn av byens isfrie havn og tilgang til Atlanterhavet. Byen har ikke krigsskip. I Severomorsk, nabobyen til Murmansk, ligger den russiske marinens atomubåter.

Russland ruster opp

Russland ønsker igjen å bli en stormakt, også militært. De siste årene har Russland økt sine militære utgifter med nesten 20 prosent. De nordiske landene er bekymret over den militære utviklingen. At det militære nærværet har økt betraktelig på få år, er lett å se for «utenforstående». På vei fra Kirkenes til Murmansk passer man flere militære områder og kjøretøy. Forsvarsindustrien trenger å fornye sitt militære utstyr, og har uttrykt mindre satsing på atomvåpen. Forsvaret er en viktig arbeidsplass for mange russere og kan bidra til økonomisk vekst. I framtiden vil vi komme til å se en økning av det militært nærværet i nordområdene, hevder blant andre svenske forskere (FOI i Sverige).

Kilder: Aftenposten, Bellona, Wikipedia, Sør-Varanger Avis, «Landskap i Endring» av Dag O. Hessen, «Barentsportretter – en reise på tvers» av Arne Egil Tønseth og Ingun A. Mæhlum

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on pinterest
Pinterest