Et samarbeid med Norsk Fjellmuseum i Lom i 2008, basert på en reise til Sisimiut på Grønland sommeren 2007. Gjenstander fra Christian Ledens samlinger som bl.a. omhandler folkemusikk-tradisjoner på Grønland, ble vist som en del av utstillingen,
For omtrent 4500 år siden kom de aller første menneskene til Grønland fra arktisk Canada. Gjennom tusener av år ble de etterfulgt av mange andre folkeslag. Samfunn som døde ut fordi bosetterne måtte gi tapt for klimaet på verdens største øy.
I vår tid svikter isen igjen, denne gangen på grunn av klimaendringer. Når isen forsvinner, blir livsgrunnlaget for fangstfolket på Grønland borte.
Men is skaper også gode forhold for bevaring av kulturminner. I Jotunheimen ble det funnet gamle fangstredskaper da isen smeltet.
På Grønland dukker det opp verdifulle naturressurser som ingen visste eksisterte. Kommersielle interesser som oljeboring, næringsliv og turisme skaper et nytt næringsgrunnlag. For noen et skritt på veien mot selvstendighet. Men nordområdene er sårbare for global oppvarming, for inuittkulturen på Grønland spesielt. Natur og kulturelle endringer påvirker menneskenes identitet og øker sosiale problemer.
Inuittkulturen har en avansert kunnskap om natur. Den er en del av livsforholdene. Faktakunnskap om snø og isforhold, men også mytologisk kunnskap. Mennesket er en del av naturen, en erkjennelse av seg selv som en del av en større helhet, og ikke noe som vi er atskilt fra.
Nansens møte med Grønland:
«I de tre ukene som fulgte hadde vi et utrolig slitsomt og ensformig liv. Det var å gnage oss fram med kjelkene som best vi kunne, dag etter dag. Den ene dagen lik den andre. Alt var flatt og hvitt, som et hav av snø. Vi så bare himmelen med solen, den endeløse hvite snøflaten og oss selv. Som seks svarte prikker dro vi en forsvinnende linje gjennom den hvite uendeligheten».
Her skildres Nansen kamp på isen. Inuittkulturen har alltid vært knyttet til de faktiske levevilkårene. I dag forsøker inuittene på Grønland selv å overleve i et samfunn i sterk endring og utvikling. Fangstkulturen og meningsfylte roller i samfunnet blir borte. Sosiale ferdigheter og tradisjoner har ikke den samme betydningen som tidligere.
På Grønland har barn lært kunnskap gjennom å ferdes i naturen, og tradisjoner har blitt overlevert i generasjoner. Mange velger de samme yrkene som sine foreldre, og de er ofte fiskere og fangstfolk. Den teknologiske utviklingen resulterer imidlertid i en befolkningskonsentrasjon og et effektivitetssamfunn som har endret de sosiale forholdene og arbeidslivet for inuittene. Mange har måttet flytte fra et liv på øyene og inn til byene. Alkoholisme og selvmord har lenge vært et stort problem på Grønland. Bare en tredjedel av grønlenderne har utdanning utover den obligatoriske grunnskolen, mot 80-85 prosent i resten av Norden. De fleste har vokst opp i små samfunn, der det ikke er skoler for høyere utdanning.
Å dele og ta vare på hverandre er fremdeles sterkt forankret i den grønlandske kulturen. For de få inuittene er det viktige verdier og holdninger for å kunne overleve. Kulturen er særpreget og sterk fordi den ble skapt i nøysomhet av natur og i natur, samtidig hadde den rot i menneskets indre.
Å lytte til forfedrenes kunnskap
Isolert fra omverden har de gjennom årtusener kunnet overleve i en krevende natur. Inuittene har en vennlighet og åpenhet for det nye. Men fastholdelsen og respekten for slektens tradisjoner ligger også dypt i sinnet. Å lytte til forfedrenes kunnskap, er også å la erkjennelsen om mytenes berettigelse komme til uttrykk.
Å søke kunnskap og innsikt fra disse overleveringene, kan stå det industrialiserte og moderne mennesket fjernt. Fordi vårt samfunn først og fremst satser på en vitenskapelig, teknologisk og materialisert tankegang. Fellesskap og samarbeid, mytologiske og religiøse overleveringer, språket og omgivelsene knytter inuittene sterkt sammen. Den åndelige og kulturelle arven har i kraft av de mytiske overleveringene dype røtter og opprinnelse i den eskimoiske urtiden. Mytene, sagnene og fablene er ikke nedfelt i bøker, men blitt bevart ved muntlige overleveringer. Som musikktradisjonen og trommedansen har de utgjort kjernen i eskimoenes nasjonale rikdom. Kunstformer som har styrket sosialt samvær og identitet og som er blitt fortalt med humor og teatrets form. Respektert og verdsatt. Musikk, dans, fortellerkunst og litteratur på høyt plan. En folkekultur som er essensiell for at menneskene på Grønland skal kunne leve og overleve.
Men isolasjon kan også føre til stagnasjon. En bæredyktig og levende kultur er i bevegelse.
Polar folkemusikk
Christian Leden (tidligere Refsaas), født 1892 i Nord-Trøndelag, var en av de første som dokumenterte folkemusikktradisjoner i polarområdene. Han var utdannet innen musikk og jobbet bl.a. som organist.
Etterhvert ble han interessert i innsamling av folkemusikk, og regnes i dag som en pioner. Som den første i verden tok han opp film fra de nordlige polarområdene. Han samlet også inn gjenstander som var typisk for den grønlandske kulturen. Leden reiste mye omkring i verden og holdt foredrag om eskimoenes kultur og deres musikk. Hans forskning har gitt oss verdifull kunnskap og inspirasjon om folkemusikktradisjonene på Grønland. Musikken og gjenstandene han samlet inn og dokumenterte blir ikke bare minner, men også nærværende og personliggjort gjennom bruk av opplevelsesbasert formidling og fysisk tilstedeværelse.
Kilder: «Sjæl gør dig smuk» av Ole Jørgensen, «På ski over Grønland» av Fridtjof Nansen, «Grønland – pladask i kulturkløften» av Signe Holst, «Knud Rasmussens Højskolea i 25 år» av Jacob Nielsen Storch og Adam Nielsen, «My wide, white world» av Ivars Silis, «Folkekunst i Grønland gjennom 1000 år» av Gerhard Franceschi, Asgeir Jorn, Tinna Møbjerg, Jens Rosing, Aftenposten, Morgenbladet
- Foto: Unsplash