Livet som «papirløs» i Norge blir ekstra vanskelig i høytidene. Da tenker jeg på barna mine, som aldri nådde fram til Europa.
Aster Teweld. Ureturnebar asylsøker
Jeg heter Aster Teweld, er 63 år gammel og kommer fra Eritrea. I 1998 kom jeg til Norge som asylsøker. Nå er jeg blitt en eldre, lengeværende og ureturnerbar kvinne.
For meg er jula en ekstra sårbar tid. Da kommer minnene fra desember 2012 sterkere tilbake. Det var da mitt livs verste mareritt ble til virkelighet. Da døde to av barna mine. Min datter Selam, født i 1985 og min sønn Eseyass, født i 1987.
Forlatt i Sahara
De var på flukt fra hjemlandet vårt, Eritrea. De ville vekk fra krig og konflikt. De søkte etter frihet og et bedre liv. De hadde reist gjennom Sudan og var på vei til Libya da de kom ut for en bilulykke midt i den glohete Sahara-ørkenen.
En venn av meg var vitne til ulykken, og var kanskje var den siste som så dem i live. Han fortalte hva som hendte: Eseyass falt av bilen i stor fart. «Hvor er broren min?», ropte Selam. Hun fikk ikke noe svar, og i fortvilelse hoppet hun av bilen. Selam kunne ikke la Eseyass bli igjen i den varme ørkenen, selv om bilen de satt i kjørte videre. De døde der i ørkenen i 2012.
Ofte tenker jeg på hva som skjedde de siste timene og minuttene. Ubesvarte spørsmål jeg aldri vil få svar på. Jeg tenker på barna mine hver dag. Sorgen slipper aldri taket.
Alle har nok med sitt
Livet som «papirløs» blir ekstra vanskelig i høytidene, da alle har nok med sitt. De vonde og triste tankene kommer ofte om natten. Mange er forventningsfulle og forbereder julehøytiden, men jeg står utenfor fellesskapet og er ikke en del av det norske samfunnet. Og hvordan kan vi feire jul, vi som ikke har penger?
I mange år jobbet jeg og hadde råd til å kjøpe egen leilighet. Men i 2011 strammet Skatteetaten inn rutinene for hvem som skulle få skattekort og jeg mistet muligheten til å arbeide. I dag må jeg leie ut soverommet for å kunne betjene lånet fra banken. Selv må jeg sove i stua.
Jeg kan ikke reise tilbake til Eritrea fordi jeg er med i Jehovas Vitner. Vi blir forfulgt og fengslet på grunn av vår tro. Jeg vet om en mann som ble dømt til 25 års fengsel i 1994. Det er altfor farlig for meg å reise tilbake, jeg er redd. Religiøse minoriteter lever i frykt i Eritrea og mange har reist ut av landet. Jeg har snakket med advokater om saken min i 22 år, nå er jeg så sliten.
Forstår ikke politikken
Jeg tenker bare godt om det norske folk, de fleste er hyggelige mennesker. Men jeg forstår ikke politikken i dette landet, en politikk som også føres i andre land. Hva har jeg gjort galt? Jeg har ikke begått kriminelle handlinger. Jeg har mistet alt håp.
Heldigvis får jeg hjelp fra det eritreiske miljøet, vi støtter hverandre. Jeg har også en sønn, svigerdatter og to barnebarn i Sverige. Dit reiser jeg så ofte jeg kan, og jeg feirer jul hvert år sammen med dem. De er de eneste jeg har.
Bare minnene igjen
Jeg forsøker å glemme det vonde. Men jeg ønsker heller ikke å glemme Selam og Eseyass. Jeg har ingen bilder av dem. Avtalen var at de skulle ta med seg bilder fra barndommen da de reiste fra Eritrea. Vi skulle jo møtes igjen i Europa. Bildene ble borte da barna mine døde i Sahara. Nå har jeg ingen fysiske minner igjen.
Men jeg minnes dem slik: Eseyass var stille og beskjeden. Selam var ei glad jente med mørkt krøllete hår. Hun var skoleflink og hennes største ønske var å utdanne seg til sykepleier.
Teksten til Aster Teweld er utarbeidet i et samarbeid med Trude Hellesø, styremedlem i Mennesker i Limbo. Oppslaget i Vårt Land finner du HER