Karim har sultestreiket siden 20. september i protest mot det han mener er umenneskelig behandling på Trandum, og for å sette søkelyset på norske myndigheters strenge asylpolitikk.
Av Trude Hellesø
Vi står foran høye gjerder, utenfor porten på Trandum. Det er høst, og det regner, som det ofte gjør på denne tiden av året. Mens vi venter på å slippe inn, snakker vi lavt og stille med hverandre. Stedet innbyr ikke spesielt til trivelige samtaler, latter eller håp for den saks skyld.
For mange er dette selve endestasjonen. Slutten på drømmen om en god framtid og et nytt liv. Noen har kanskje barn, en kjæreste, en bror eller et fellesskap de snart må forlate.
I besøkelsesrommet på Trandum forsøker vi sammen å finne de riktige ordene, en mening, og å se muligheter i det håpløse. Jeg vet så altfor godt at i dette rommet, har mange drømmer blitt knust.
– Jeg vil heller risikere å dø her enn å bli sendt tilbake til Iran, Karim Salahy ser rett på meg når han skal beskrive sin situasjon.
I snart to uker har jeg vært vitne til kurdisk-iranske Karim Salahys kamp for sitt liv. Siden 20. september har Karim vært internert på Trandum utlendingsinternat.
Like lenge har han sultestreiket i protest mot det han mener er umenneskelig behandling på Trandum, og for å sette søkelyset på norske myndigheters strenge asylpolitikk.
Karim er 36 år og kom til Norge for 12 år siden. Han har vært medlem av Kurdistans demokratiske parti i Iran siden 2006, han er regimekritiker og blogger. Karim er også konvertitt og har blant annet fått støtte fra biskop Jan Otto Myrseth i Tunsberg bispedømme. Som konvertitt risikerer Karim forfølgelse og fengselsstraff på grunn av sin kristne tro.
Han har fått avslag på opphold i både tingretten og lagmannsretten. Ved en eventuell retur til Iran risikerer Karim også fengsel og tortur på bakgrunn av sin politiske aktivitet.
Amnesty har i flere rapporter kritisert menneskerettighetssituasjonen og rettssikkerheten i Iran, men har også advart mot den økende forfølgelsen av kurderne. Bruk av tortur er omfattende i varetekt, men også under selve soningen. Avstraffelsesmetoder som pisking og dødsstraff/henging foregår på offentlig steder i landet.
Karim er en av de lengeværende og ureturnerbare asylsøkerne som var ansatt i Arne Vistes bemanningsbyrå Plog AS. 19. september ble han arrestert i en politiaksjon på jobben sin hos Venezia pizza i Bergen.
– Jeg blir behandlet som en kriminell og det jeg opplever nå er psykisk tortur. Jeg flyktet fra det iranske regimet, og trodde Norge var et humant land som kunne gi meg beskyttelse, forteller Karim i ett av flere møter vi har hatt med ham på Trandum.
Karims forlovede Shiva Sultanfar er dypt fortvilet over situasjonen. Hun forteller at i løpet av disse ukene har Karim blitt en eldre mann som nå er avhengig av rullestol. Hun er redd for hans liv og at han ikke vil komme levende ut fra dette fengselet, og sier dette er uverdig og umenneskelig for et menneske som aldri har gjort noe kriminelt.
Fakta om Karims liv blander seg med den sterke følelsesmessige fortellingen. Han stiller meg de vanskelige spørsmålene jeg ikke kan svare på. Hva hadde jeg gjort i samme situasjon? 45 minutter er både lenge og kort, vi rusler sakte ut i regnet igjen.
Vi slår på mobilene og sjekker nyhetene. Norge har spilt uavgjort mot Romania i fotball og i Nord-Syria kjemper kurdiske barn for sine liv. Om kort tid deles fredsprisen ut, og mange vil sole seg i glansen. Jeg kjenner flere som ikke kan være til stede denne dagen.
Denne saken sto på trykk i Dagbladet 8. november 2019. Du finnner artikkelen HER